Gamle Ormelet har det rareste kulturhusnavnet i Norge - men også mest varme og sjarme.

(Odd Roar Lange): Vi har alle våre favoritter. Steder vi drømmer om å reise tilbake til, gang på gang. Noen ganger går drømmen i oppfyllelse, andre ganger ikke. Det er rett og slett en god sommerforelskelse som aldri går over. Kanskje den går i hvilemodus noen ganger - men den dør aldri.

Mitt sted er Gamle Ormelet - eller Tjøme Kunst og Kultursenter - som er det offisielle navnet. Et vakkert sted i Vestfold med masse sjel og mye varme, og som dermed har veldig mange beilere.
Og jeg er bare en av dem. Og jeg slipper ikke taket. For det er nok kjærlighet til alle.

Det hvite huset har hatt mange tidsepoker. Hovedlinjene er som viktig hus i sjøfartstida på Tjøme, som pensjonat og nå som kunst- og kultursenter. Felles for dem alle er at at det er kvinner som har stått ved roret, slik Dorthe Endresen nå gjør. 
Slik hun har gjort i 25 år, og sommerens forestillinger og konserter er naturligvis 25-årsjubileum med disse utstillerne og disse konsertene. 
Lista av utstillere gjennom de 25 årene er god, spennende og lang.

Se flere bilder fra Gamle Ormelet her (alle foto: Odd Roar Lange)
 

Hva er det med dette personalet, kultursenteret og scenen - baren og bakhagen - som er så spesielt? Vel, et hus og sted blir aldri varmt og hyggelig tuen mennesker. Og det er først og fremst menneskene som gjør Gamle Ormelet til det stedet det er. Konsertene er oftest utsolgt, og selv om publikum kommer fra alle «samfunnslag» så skjer det en umerkelig sammensmelting ved de gamle bordene og på de bortimot antikvariske stolene.

Det er trangt, det er stemningsfullt og det er sommer.
Gamle Ormelet huser så mye av det jeg husker fra min egen barndoms somre:
 Bare fint vær, varm sommerbris, skrubbsår på kneet og en sommerkjæreste, ferieflørt, myggstikk som klør og brennmaneter som svir. Mageplask som gjorde så vondt at det føltes som om øynene skulle sprette ut av hodet, vepsestikk som ble kurert med eddik på en bomullsdott. Og sommerskoleferien som varte uendelig fra en dag i slutten av juni - helt til den så brått var over en dag i august. 

Tidsreisen

På Gamle Ormelet er lett å huske tilbake til brusflasken av glass, med metallkork med ekte kork på innsiden, hvor man slo hull i korken med en spiker for at drikken skulle vare så lenge som mulig. Eller den vidunderlige vaniljeisen på pinne, innpakket i lyseblått papir som ble slikket på innsiden for ikke å gå glipp av noe som helst.
Jeg husker de søte markjordbærene og de søte småjentene, sykkelen som var for stor fordi den var arvet av en storebror eller nabo, og hvor jeg festet en pappbit med klesklype på bakhjulet for å lage motorlyd når jeg syklet.

Jeg husker min gamle farmor (49) som i sommerferien skulle lære meg å svømme. Hun iført hvit bh og i smarte (!?) engangspapirtruser som skulle bli campinglivets nye kvikk-fix, men som selvsagt gikk i oppløsning i vann. Det må ha vært en fryktelig lang tur gjennom en fullstappet campingplass, tilbake til campinvogna - ettersom papirtrusa var blitt redusert til en tynn gummistrikk rundt hver lår og én rundt livet ... Bh-en var imidlertid intakt - og jeg, jeg hadde lært å svømme på rekordtid.

Jeg var 7 år gammel, hadde stilig (!) tigerfarget badebukse, var alltid helt pigg-kortklipt på håret og solbrun i huden - med hvite badesko som gnagde fordi det snek seg inn små skarpe steiner i dem.

Dagen etter skulle jeg lære å ro. Det gikk mer harmløst for seg. 

Jeg tror det var sommer hele året. Det føles slik da - og nå, når jeg går inn i Gamle Ormelet og starter en tidsreise i tid og rom. 

Jeg husker ikke første gangen jeg var på Gamle Ormelet. Men det er lenge siden. Kanskje rundt 20 år. Det var kjærlighet ved første blikk - og jeg er stadig tilbake for å pleie kjærligheten.
Denne gangen med en runde i kunstutstilling på formiddag og konserten med Gisle Børge Styve Trio på kvelden. Jeg ender til slutt i prat med to hvithårete, flotte søstre.
Sikkert over 70, men i sommerstemning og med smilet og glimtet som passer så godt til Gamle Ormelet. Det finnes ikke generasjonskløfter om sommeren. I alle fall ikke på Gamle Ormelet.

Jubileumssommeren

Du kan lese reportasjer, se bilder og fine historier i jubileumsboka «Gamle Ormelet og drømmen om evig sommer». Men du skjønner det egentlig ikke før du har vært på det gamle pensjonatet selv.
Slik finner du frem: Reis til Tønsberg, kjør gjennom byen og følg skiltet til Tjøme. Kjør deretter gjennom Tjøme sentrum, ta av mot Hvasser/Ormelet. Etter ca. 800 meter ser du skilt til venstre: «Tjøme Kunst og Kultursenter».
Har du ikke egen bil. Ta toget til Tønsberg og buss til Tjøme/Hvasser. 
Dra på besøk og opplev en sommerkveld og en konsert på Gamle Ormelet. Så skjønner du hva jeg mener. 
Og fra meg: Gratulerer med dagen til en vakker, gammel 25-åring.  

Les mer: Som å oppleve en 50-tallsfilm  
Les mer: Sommerkveld og en smak av honning
Les mer: Her er sommerkystens svar på Rockefeller