Bløff, fantasi og selvskryt er det siste vi trenger mer av

(ODD ROAR LANGE): For ett år siden, under den nasjonale cruisekonferansen i Bergen. ble cruise- og havnenæringen i Norge utfordret. Til å være mer delaktig og synlig i den viktige cruisedebatten her i landet.
Det forutsatte naturligvis at de er ærlige, åpne og transparente, gjør alvor av å prioritere bærekraftvekst fremfor volumvekst og at de var i forkant av debatten, ikke fortsetter å halse etter som mislykkede brannslokkere som tar de små brannene når den store brenner bak dem.

Det er all grunn til å tenne varsellampene og advare mot grønnvaskingen i reiselivet generelt og cruisenæringen spesielt.

Ingen stor forskjell

Det vil være en voldsom overdrivelse å si at at noen har tatt utfordringen på alvor. Snarere har det gått fra vondt til verre. Og om ikke lenge er det klart for årets utgave av den nasjonale cruisekonferansen - denne gang i Stavanger.

Den imøtesees med større spenning enn på mange år. For det er en voldsom jobb som ligger foran norsk (og internasjonal) cruiseindustri for å lykkes med det de snakker varmt om: en bærekraftig fremtid.

Og det er ikke mye som tyder på at en ærlig cruisedialog har gode levekår hos cruisegigantene og norske havneselskap så langt.

For verken havnesjefene, cruiseagententene, cruiserederienes markedsavdelinger eller andre som tjener penger på cruise bidrar til en ærlig debatt.

Bløffen om mottaksplikt

Havnesjefene skylder på mottaksplikten og at de ikke kan nekte cruiseskipene retten til et anløp i sin havn. Men fortier at de har cruiseselgere som jobber for harde livet i inn- og utland for å få disse cruiseskipene på besøk til sin havn. Det er aldri snakk om skip som kommer uanmeldt eller ubedt. Det er brukt store summer for å hente dem dit.

Og mottaksplikten handler om noe helt annet enn kommersiell og tilrettelagte cruiseskipanløp. Mottaksplikten er hjemlet i havne- og farvannsloven § 27.

Denne loven handler om at eiere og operatører av havner og havneterminaler i utgangspunktet har plikt til å motta de fartøy som ønsker å anløpe havnen og tilby disse havnens tjenester.
«Å anløpe» betyr i denne sammenhengen et kortvarig stopp som et fartøy gjør for av- og påstigning, lasting eller lossing av varer med videre.
Mottaksplikten gir ikke fartøy en rett til fast liggeplass.
Det handler altså ikke om plikt, men at de er ønsket hjertelig velkomne - og den røde løperen rulles ut i full lengde. Hvor mye penger norske havneselskap bruker i internasjonal markedsføring av sine havner er vanskelig å få greie på. Det er grunn til å tro at beløpet er svært høyt.

Ord uten handling

I flere år har det vært snakket varmt om en norsk reiselivssatsing på færre turister som velger å være lenger i Norge, og dermed bruke mer penger i land fremfor touch-and-go-turister fra cruiseindustrien.

I stedet har vi opplevd et rekordartet cruiserally uten sidestykke og det heies høyt og tydelig fra destinasjonsselskapene langs kysten. Cruiserekordene kommer nemlig etter tett samarbeid mellom nettopp reiselivets destinasjonsselskap, cruiseagenter og havnekontorene. Båndene er ofte langt tettere enn hva som er sundt for at vi skal få en ærlig og kritisk debatt om kursen videre.

Det ser ikke så bra ut, dessverre

Meg bekjent har ingen gjort alvor av å gjennomføre lokale, regionale eller nasjonale cruiseundersøkelser om hvor tålegrensen går for ha som er bra for klima og miljøet, bra for lokalbefolkningen og gjestene og samtidig er bra for økonomien.
Altså de tre bærebjelkene som utgjør selve fundamentet i et bærekraftig reiseliv.

Høye besøkstall, koste hva det koste vil, er fortsatt viktigst på årsmeldingene. Så får noen andre ta regningen når den tid kommer.

Vekst, vekst og vekst

For økningen i antall skipsanløp og utslippsmengde er mye større enn gevinsten i fra bruk av landstrøm (der strøm er i ferd med å bli et internasjonalt knapphetsgode, gassdrevne sightseeingbusser med mer.

Og det hjelper lite at 13 norske havner i 2019 landet et grønt samarbeidsprosjekt for bedre miljø og klima når andre norske havner står i kø for å få de ikke-ønskede skipene til sine havner.

Norge får flere cruiseskip når klimaet gir tydelige tegn om at vi trenger færre.

Det er naturligvis gode muligheter til å tjene penger på cruiseturister. Hvis man vil. Men det er for få som virkelig vil.
Det spiller for så vidt ikke så stor rolle i klimaregnskapet, heller.

Fakta og fantasi

Og det hjelper ikke på en edruelig cruisedebatt at enkelte havnedirektører drømmer seg bort i fantasitall.

De later som om samtlige cruiseskip er fylt til siste seng, og at samtlige passasjerer og besetning er på land i samtlige besøkshavner og handler for millioner. Tallene er en ren bløff. Og de vet det.

Reiselivet er gode til å skryte av seg selv og belønne hverandre. Selv om det er høyst uklart om andre synes de fortjener heder og ære.
At cruisenæringen belønner seg selv med grønne priser betyr ikke at cruise er blitt grønnere totalt sett. Det er som reklamebyrået til Rema 1000 sier: Det er sluttsummen på kassalappen som teller.
Dermed hjelper det lite at noen havner har gode intensjoner når det dukker opp en rekke andre langs kysten som ikke har det. De vil ha sin del av kaka, men tar ikke sin del av ansvaret.

Det hjelper ikke å klage

Ansvaret for at norske cruisedestinasjoner skal blir bærekraftige er for fragmentert. Og ansvaret for at næringen skal ta ansvar for hele utslippskjeden de bidrar til er pulverisert. Det enkleste er å skyte på de andre, og å klage over at regler og forskrifter rammer ulikt.

Det er med andre ord ikke noe nytt i reiselivets cruisedebatt. Og dermed er vi tilbake til spørsmålet ingen tror det finnes et positivt svar på: kan cruise noen gang bli bærekraftig?

Om The Travel Inspector:

Odd Roar Lange er norsk reiselivsekspert og kjent som The Travel Inspector og en av Norges mest erfarne reiselivsjournalister.
Og er også ansvarlig for reisereportasjer og nyttige reisetips på forbrukersiden DinSide som er en del av Dagbladet og Aller Media.