Hvorfor glemmer vi folkeskikk når vi er på reise?

(Odd Roar Lange): De hyggeligste menneskene som jeg ikke kjenner treffer jeg når jeg er på tur i skogen. Da hilser selv ukjente på meg.

Noen av de hilser på meg i trafikken også, men da er det oftest en hilsen med bare én finger i været. Gjerne etterfulgt av litt tuting, slik at de skal være sikker på at jeg kjenner dem igjen. Det er ikke alltid jeg gjør det.
Men jeg bruker ofte de neste minuttene på å fundere på om jeg har møtt dem før - og i så fall: hvor?

Jeg reiser en god del. Man gjør gjerne det i mitt yrke. Og da er det enda en type mennesker jeg ser til stadighet. De er ikke nødvendigvis så mange, men de er veldig synlige:
 Jeg kaller dem Familien Reiseglad. Av og til reiser de hele familien, noen ganger bare som par - og av og til helt alene.
Ofte reiser de til Gran Canaria på ferie. Eller til Kreta. Eller er det til Kroatia eller Italia?   De velger ikke nødvendigvis de billigste reisene - men er reisevante og bestemmer seg tidlig og får derfor tak i de gode tilbudene før andre. De er med andre ord reisevante og vet hvordan man skal oppføre seg. Skulle man tro...

I sikkerhetskontrollen

Jeg ser dem første gang ved sikkerhetskontrollen på flyplassen:
Familien Reiseglad blir like overrasket når det er deres tur. Det gikk åpenbart forbausende fort denne gangen, siden de ikke har rukket å ta av seg verken ytterklær, aldri har puttet nøkler, lommebok og klokke ned i håndbagasjen eller på annen måte forberedt seg.
Beltet og støvlettene som utløste alarmen forrige gang (og gangen før der) gjør det selvsagt også denne gangen. Det er så rart med det...
At toalettsakene skal ut av håndbagasjen samtidig som metallgjenstander skal ned i den er heller ikke like lett å forstå.
(PS: Familien Reiseglad kommer til å bli gjort oppmerksom på det om noen få sekunder)

Klar for boarding

Neste gang jeg ser dem igjen er ved gaten. Helt først i køen før selve innsjekkingen starter. Familien Reiseglad har tre til fem kolli med håndbagasje - hver. Hvis de fordeler vekten så er det kanskje litt lettere å fylle opp en hel hylleseksjon alene. De har jo betalt for det ... har de ikke?

Selve flyreisen pleier å gå fint. Fru Reiseglad tror at hun kan trykke på knappen over henne for å få personlig service så ofte hun vil under flyreisen. De kabinansatte tar det med fatning. Og både herr og fru Reisegladskjønner etter hvert at de kabinansatte kommer forbi ganske mange ganger i løpet av turen, så de kan bare vente litt så får de hjelp - uten å trykke på knappen.

Ved landing er de i gang igjen. De spretter opp som om de hadde en kruttladning under baken. Antageligvis skyldes det at de har en full bagasjehylle de skal tømme, og de ønsker ikke å forsinke tømmingen av flyet. Godt tenkt av familien Reiseglad, selvsagt.

Den mystiske streken

Den fjerde og siste gangen jeg legger merke til familien på reisen er ved bagasjebåndet i ankomsthallen.
For ordens skyld: Moderne flyplasser har en sperrelinje som man skal stå bak, slik at det er lettere for de som skal hente sin bagasjen å forberede denne operasjonen - og deretter kunne trekke seg unna for å slippe neste mann/kvinne frem. Det fine med sperrestreken er at nå kan familien Reiseglad stå uforstyrret helt inntil bagasjebåndet. Så får de øye på sin bagasje først, og ingen står i vegen for dem.
For det gjør man jo ikke på reiser. Da tar man litt hensyn til hverandre, gjør som i skogen: hilser og er blid og slipper andre frem. Slik at det er bra for alle. 

Ha en riktig god reise